Kampene i Narvik-området

Tilbaketrekning av de allierte styrker.

Etter å ha stått i stillingen i ca 3 timer, ble styrken til Omdal trukket ut. Fra Sildvik foregikk forflytningen til Hundalen med jernbanetransport. Ved alle jernbanestasjoner var det fullt av evakuerte fra Narvik, og dette hindret nordmennene i å oppta kamp eller å ødelegge linjen. Da det ble meldt ankomst av et evakueringstog besatt av tyskerne, den 10 april om morgenen, ble den norske styrken jernbanetransportert videre til Norddalsbrua hvor den etablerte forsvar og sikring. Vakthold og patruljetjeneste slet hardt. Forsyningsmessig fikk styrken en del hjelp fra Sverige. Denne hjelpen falt etterhvert bort, sannsynligvis etter press fra tysk side. En del forsyninger ble ført frem luftveien.

I henhold til direktiv fra Divisjonen ble brua ødelagt 14 april slik at tyskerne trengte 3 uker for å få satt den i brukbar stand igjen. Slitasjen på personellet var så stor at om kvelden 14 april ble hele styrken trukket tilbake og innkvartert i bebyggelsen omkring Bjørnefjell stasjon. Neste dag ble omgrupperinger foretatt. Ved 0400 tiden 16 april gikk tyskerne overraskende til angrep. Etter noen timer ble den norske styrken overmannet. En del av styrken kom seg unna, men måtte senere, p g a værforholdene, gå over grensen til Sverige og ble internert. 45 mann av Omdals styrke, Omdal selv og major Spjeldnes ble tatt til fange. De øvrige gikk over grensen til Sverige. Den ene kompanisjefen, kaptein Bjørnson, kom seg unna og kom over Bones til 6. Divisjon i Kroken 20 april.

Major Omdal og noen andre lyktes 19 - 21 mai å flykte. Major Omdal kom seg etter store anstrengelser til Bones i Salangsdalen og meldte seg for Divisjonen i Kroken 20 mai. 24 mai overtok han kommandoen over sin gamle bataljon, I/IR 15, som nå var mobilisert på Finnsnes.
Den 4 mai hadde tyskerne satt Norddalsbrua i såpass stand at de kjørte over med et lett damplokomotiv og tre godsvogner. I boken om Dietl er det på 1 ½ side berettet av en "der dabei waren", at på tross av skarp utkikk ble to nordmenn, som lå i skjul, ikke oppdaget. Plutselig smalt det og jernbaneskinner og sviller føk.

Nordmennene hadde gjennom kikkertsiktene sett de udekkede fenghettene på en ladning som de på forhånd hadde plassert på jernbanelinjen. De siktet omhyggelig og trakk av. Og så kom smellet. ("Es sind Meisterschüsse".). Tyskerne la stedet under kraftig ild. Den ene nordmannen ble drept og den andre overga seg. Historien er såvidt vites ikke bekreftet fra norsk hold.

Som tidligere nevnt var det viktigste nå, etter at Narvik og Elvegårdsmoen var tapt, å hindre tyskerne i å ta Setermoen og derved hindre mobiliseringen. Det motoriserte feltbatteri hadde 9 april kjørt seg fast i Kolbanskardet p g a snøstorm og II/IR 15 hadde stanset ved Lund i Salangsdalen. En patrulje i Gratangen 9 - 11 april hadde kontakt med en tysk patrulje på Gratangseidet.
Befalsskolesjefen hadde fått ordre om å organisere skolen som et feltkompani. Om morgenen 11 april var kompaniet organisert, sjef kaptein Ole Forseth. Om ettermiddagen ble kompaniet ført fremover fra Hundtorp og gikk i stilling kl 2200 i veisvingene ovenfor Gratangen turiststasjon. Kl 0630 den 12 april rykket en tysk styrke på 12 - 14 mann frem mot stillingen. Styrken ble drevet tilbake med tap. Ca kl 1000 angrep tyskerne med ca ett kompani. Angrepet ble avvist og tyskerne trakk seg tilbake mot Storfossen etter et par timers kamp.
Kl 1800 ble kompaniets stilling truet av en tysk styrke på ca 150 mann som rykket frem i kompaniets venstre flanke. Kompaniet ble straks trukket tilbake og turiststasjonen satt i brann. Kompaniet gikk i forsvarsstilling ved Lapphaugen kl 2100. 13 april kl 0430 mottok kompanisjefen etterretning om en større tysk styrke på marsj fra Vassdalen mot Fossbakken. Kompaniet ble trukket tilbake til Fossbakken og nådde dit kl 0700. Kompaniet ble gruppert til forsvar av veiene gjennom Kolbanskardet og Spansdalen. Kompaniet hadde nå vært i virksomhet sammenhengende i 3 døgn og var ganske utslitt. 14 april om formiddagen ble kompaniet avløst i stillingen ved Fossbakken og underlagt II/IR 15. Kompaniet deltok i angrepet på Lapphaugen. 30 april ble kompaniet sendt tilbake til Hundtorp, hvor befalselevene gjennomgikk et 14 dagers befalskurs for senere å bli fordelt til avdelingene som sersjanter.
Fra norsk side ble det forsøkt, bl a ved iherdig oppklaring, å få rede på fiendens styrke og disposisjoner. Fienden syntes å ha to bataljoner i området Bjerkvik - Gratangen - Lapphaugen, herav i Gratangen ca 300 - 400 mann. På Lapphaugen hadde tyskerne antakelig et kompani, forsterket med mitraljøser og en eller flere bombekastere. På Fjordbotneidet hadde fienden patruljer, men ingen fast besetning. I traktene Hartvigvannet - Gressdalen - Stormyra og østover opptrådte jevnlig tyske patruljer på ski, som regel i hvite klær, styrke fra 15 mann og mere, i et enkelt tilfelle opp til 60 mann. Patruljene hadde hittil ikke søkt nedover mot Bones eller Lund.

14 april ble det meldt at 11 tyske transportfly var landet på Hartvigvannet. Ett ble ødelagt ved bombing fra norske fly. Flyene ble senere tatt av nordmennene og uheldigvis ødelagt ved bombing av britiske fly. På vegen til Bjerkvik - Narvik lå to viktige områder: Gratangen og Leigastind - brinken ned til Vassdalen.
Opprettelse av avdelinger og sammendragning av styrkene var et av hovedgjøremålene nå. Bataljon II/IR 15 lå som nevnt ved Lund i Salangsdalen. Alta bataljon ble utlastet i Sjøvegan 21 april om kvelden. 23 april befant bataljonen seg i Tennevoll-området i Lavangen. Fra 30 april utgjorde disse to bataljoner med støtteavdeling 7. brigade, sjef oberst W Faye.

I/IR 16 rykket 15 april ut fra Setermoen til Fosseng-området i Salangsdalen. Fullt ferdig mobilisert var den først 20 - 21 april. II/IR 16 ble mobilisert på Setermoen med 16 april som innrykningsdag.
I/IR 12 ble overført fra Finnmark til Sjøvegan 17 - 20 april. 20 april var den på plass i Lavangen. I/IR 16 og I/IR 12 utgjorde med støttevåpen 6. brigade. Den opprinnelige plan for gjenerobring av Gratangen omfattet også fremrykning over Rauvann mot Gressdalen og mot Vassdalen. P g a sterkt snøfall som stadig tiltok, ble operasjonene over Rauvann redusert til en patrulje. I/IR 16, II/IR 15 og Skolekompaniet ble satt inn mot Lapphaugen, I/IR 12 over Fjordbotneidet mot Gratangen. Alta bn var reserve i Tennevoll. Den britiske halvbataljon i Sjøvegan skulle besette en sikringsstilling i Fossbakken. På tross av et stadig økende uvær ble angrepet satt i gang 24 april som planlagt. Angrepet mot Lapphaugen måtte oppgis, da det ikke var mulig å gå mot være. I/IR 12, som var gått ned i Gratangen, kom derved i en utsatt stilling. Alta bn ble beordret over fjellet til sørenden av Nordbotneidet for å beskytte I/IR 12's nordflanke.
Natten til 25 april angrep tyskerne under sterk ildgivning I/IR 12 i Gratangen. Det lyktes ikke å organisere bataljonens kamp. Tre av kompanisjefene falt og den fjerde ble snøblind. Soldatene slo seg løs og kom seg tilbake i smågrupper. Under angrepet drev tyskerne fangne norske soldater og sivile foran seg. I/IR 12 hadde 34 falne eller dødelig sårede, 64 sårede og 180 mann savnet. Bataljonen ble omorganisert: Ett kompani oppløst og mitraljøsekompaniet reduset til en tropp.

25 april ble Alta bns mitraljøser og bombekastere bragt i stilling mot de tyske stillinger sør i dalen og sammen med et halvbatteri ble det foretatt meget virkningsfull beskytning av de tyske motstandsreder, slik at tyskerne etter hvert trakk seg tilbake. Den 27 april besatte Skolekompaniet igjen området ved Gratangen Turiststasjon og tok kontakt med Alta bataljon ved patruljer. Tyskerne hadde rømt Lapphaugen den 26 april.
Den 28 april ble II/IR 15 trukket frem til Gratangen og den 29 april et kompani av Landvernbn/IR 16 til Foldvik. Nordmennene var igjen herrer i Gratangen. 19 april ble området Holtås - Kvernmoen og høyde 437 nordøst for Gressvann besatt av norske tropper.
Hovedtrekkene i planen for den videre fremrykning mot Bjerkvik og Vassdalen fremgår av skissen. En fransk avdeling, 6. Alpejegerbataljon (6 BCA), gikk 30 april i land i Foldvik og ved Straumsnes i Gratangen. General Bethouart opprettet hovedkvarter ved Straumsnes. Kp 5/IR 5 (Hanekamhaug) ble fra kl 1000 30 april stilt til disposisjon for franskmennene i Labergdalen for oppklaring oppover i Labergdalen. Divisjonens plan tok sikte på å trenge frem med en stridsgruppe 86. Brigade) over Stormyra og Gressdalen til Vassdalen om med en annen (7. Brigade) over Gratangseidet til Bjerkvik. Den franske avdeling skulle gå frem gjennom Labergdalen og fra Gratangsbotn over Gratangseidet og innlede samarbeid med de norske styrker på Gratangseidet.

I nedre Labergdalen hadde tyskerne en sterk sperrestilling. Kp 5/IR 5 med støtte av en fransk tropp tok denne stillingen den 1 mai. 3 mai foretok Kp 5/IR 15 med en fransk tropp underlagt, oppklaring med vold mot de tyske stillinger på Snaufjellet. Oppklaringen ble utført uten tap og uroet tyskerne i slik grad at de neste dag hadde forlatt en del av stillingene. Høyde 694 var fortsatt besatt. Den 1 mai ble hurtigruteskipet "Dronning Maud" bombet og satt i brann av tyske fly i Gratangen. Fartøyet hadde LV Sankp 6 ombord og var behørig merket med Røde Kors. 19 mann omkom og 31 ble hardt såret.

Den franske fremrykning både i Labergdalen og på Gratangseidet gikk tregt da de franske troppene var lite mobile i den dype snøen, og de led sterkt under kulden og lysforholdene og - av mangel på egnet utstyr. Dette forårsaket at general Bethouart 2 mai orienterte den britiske general (Mackesy) i Harstad og tok opp igjen en tidligere plan om landstigning med makt i Bjerkvik. I et møte 4 mai ble det bestemt at den franske fremrykningen skulle foregå i et langsommere tempo. Den britiske generalen hadde da fått ordre om en landstigning med makt ved Narvik, tid fastsatt til 8 mai.

Fra andre allierte sjefers side var det sterke innvendinger mot et slikt foretagende, bl a ble mangelen på egnede landsettingsfartøyer påpekt. Resultatet av disse overlegninger ble at Lord Cork besluttet at foreløpig skulle det foretas landstigning i Herjangsfjorden og oppstilling av artilleri på Øyjordshalvøya. Ordre om dette ble gitt til general Bethouart 8 mai. Om kvelden 8 mai ble 6 BCA avløst av 14 BCA. Fremrykningen fortsatte og franskmennene kom så langt som til østskråningen av Storfjellet 9 mai. Sterke fiendtlige stillinger sør for Storvann stoppet videre fremrykning. På venstre fløy startet II/IR 16 fremrykningen fra Lapphaugen 1 mai kl 0500 og kom ferm til høyde 437 nordøst for Gressvann. Videre fremrykning på vestre side v Gressvann stoppet opp og bataljonen måtte trekkes tilbake til høyde 437 bl a p g a sterk fiendtlig ild fra Britatind (høyde 1009). I/IR 16, på Gressvanns østside, nådde frem til midt på vannet uten å bli beskutt. Herfra ble bataljonen møtt med sterk ild fra området sør for Gressvann.

Divisjonen anså det som sterkt ønskelig at 6. Brigade nådde frem til Storfossen innen 3 mai og I/IR 16 fikk 2 mai om kvelden ordre om å fortsette fremrykningen. Fremrykningen skjedde hele tiden under beskytning fra vestsiden av vannet. Angrepet stoppet opp ved vannets sørende i 2000-tiden om kvelden 3 mai. Bataljonen, som hele tiden hadde vært under sterk ild, ble 5 mai avløst i denne stillingen av II/IR 16. II/IR 16 fordrev tyskerne fra en rekke ildstillinger med bk- og kanonild. Bataljonen ble utsatt for bombeangrep fra fly 7 mai. Oppklaring ble iverksatt og fiendtlige stillinger konstatert på Storebalak, Storfossen, Vassdalfjellet og skråningen mot Gressdalelven.

I 7. Brigade startet II/IR 15 angrepet natt til 2 mai mot høyde 785 som ble inntatt etter hard kamp. II/IR 15 sto i stilling her en tid mens Alta bataljon og 6 BCA søkte å arbeide seg frem i høyde med bataljonen. II/IR 15's venstre flanke ble sikret ved at et kompani av Alta bataljon inntok høyde 559 en god kilometer nord-vest for høyde 1009, og holdt høyden besatt på skift med kompani 2/IR 16. Den 4 mai meldte dette kompani at tyskerne presset på og ba om mitraljøsestøtte.
Opprenskningen av vestre kant av platået mot Gratangseidet var meget vanskelig og medførte tap.

Framrykningen på fløyene hadde stoppet opp. Tyskerne hadde besatt dalgangene og hadde støttepunkter oppe i fjellpartiene mellom dem. Opprydding nord- og nordøst for Leigastind var særlig påkrevet. På grunn av den fiendtlige motstand ble det besluttet å gå til angrep over hele fronten mellom høyde 785 og Britatind (høyde 1009). Angrepet gikk etter planen og 7 mai kl 0600 ble høyde 842 stormet og samme dag ble fjellkammen over Roasme (høyde 856) besatt. Området ble seigt forsvart av tyskerne.

Om operasjonen mot Roasme under disse forhold uttaler sjefen for II/IR 15:

"Operasjonene i dette avsnittet var en hård påkjenning for soldater på ryggen opp i høyfjellet. Trenet med feltkjøkkenene sto i trakten om Storfossen i Gratangen, der middag og tørrproviant måtte hentes. Turen tok 5-6 timer. Det var i snøløsningen, og føret var umulig. Disse turer måtte for det meste utføres i "frivaktene". Nettene var kalde, ofte med sterk vind. Bagasjen var det ikke mulig å dra dit opp før på slutten. Det var å lure seg til en stunds søvn på rusunderlaget, som var båret opp fra skogen og lagt på snøen i teltet, våkne gjennomfrossen, snu seg på den andre siden og sove en stund til, til en var gjennomfrossen på nytt. Enkelte dager var det bra solskinn, og da gikk det an å sove litt på de bare flekker i fjellet. Det var i det hele et ufyselig slit, dertil stadig vakthold med kamper innimellom, som satte personellet på den hardeste prøve. Desto gledeligere er det å kunne slå fast at soldater og befal viste seg å kunne tåle påkjenningen. Humøret og ånden var den beste, kampviljen sterk. Jeg kan se soldatene for meg, der de kom forbi teltet mitt, slepende på de tunge kokekar fra feltkjøkkenet, på ammunisjonsbører så tunge at det kunne synes umulig å klare dem. Geværammunisjonen ble f eks båret opp i halve brett. Zinkkassene var tatt ut av trebrettet, men ikke åpnet. Aldri en klage, aldri en sur mine. Godt humør og en saftig spøk var det alminnelige."

Kp 2/Alta bataljon og kp 2/IR 16 (underlagt) utførte 6-7 mai angrep mot fiendens stillinger ved vannet mellom Leigastind og høyde 1009. Kampen var meget hard. 7 mai om morgenen kom en tropp av I/IR 12 til, og bombekastertroppen II/IR 15 støttet med ild. Ved middagstider 7 mai var den tyske stilling erobret, og området fra vannet til skråningen i søndre del av Gressvannet ble besatt. Som tidligere nevnt ble I/IR 16 avgitt til 7. Brigade. 7 mai rykket I/IR 16 frem over Lortvann og etter en hard marsj og hard kamp ble tyskerne den 8 mai fordrevet fra stillingene i skardet øst for Leigastind.

De norske stillingene lå nå 8 mai på en linje fra søndre ende av Gressvann over Leigastind - Roasme og til riksveien hvor franskmennene stoppet opp foran sterke tyske stillinger sør for Storvann. Divisjonens første mål nå var å ta området Hartvigvann og skape en front, som ble antatt lett å forsvare, over Fiskløsvann mellom Hartvigvann og Sirkelvann. De allierte i Bjerkvik ble antatt å dra fordel av slike operasjoner. Den 9 mai fortsatte I/IR 16 angrepet og rykket frem mot østenden av Leigasvann, men ble utsatt for voldsom ild fra Storebalak og Vassdalsfjell og måtte trekke seg tilbake. Natten til 11 mai ble I/IR 16 avløst av I/IR 12. I/IR 16 gikk i bivuakk i Gressdalen.

Oberstløytnant Dahl, som hadde kommandoen over både sin egen bataljon (Alta bataljon) og II/IR 15, reorganiserte for å rykke frem mot Ørnfjell og Vassdalsfjell. 9 mai om kvelden ble angrep mot Ørnfjell-området satt inn. Ildstøtten fra franskmennene uteble, og det franske kompaniet besatte ikke Ørnfjell som avtalt. Angrepet gikk i stå. Natten til 11 mai ble det trukket kanoner opp på Roasme for å støtte et fransk angrep ved Ørnfjell. Angrepet ble imidlertid utsatt i sammenheng med det allierte angrep på Bjerkvik.
Som tidligere nevnt fikk general Bethouart 8 mai ordre om å foreta landstigning i Herjangsfjorden med de franske (og polske) styrker. Forberedelser ble iverksatt i samarbeid med den britiske marine. De to bataljoner med fremmedlegionærer lå i Ballangen. Den 11 mai om kvelden ble 2. bataljon av den polske brigade overført fra Hinnøya til Bogen.
De alliertes operasjoner i Ofotfjorden mot Narvik hittil var stort sett slik: De britiske tropper holdt seg langs fjorden og ventet på tøværet, da de klarte seg dårlig i snøen. 19 april ble 24. (Garde) brigade og 1. bataljon av Irish Guards flyttet til Bogenområdet, 2. bataljon South Wales Borderers til Skånland (og senere til Ballangen). Den tredje alpejegerbataljon 812 BCA) ble 28 april utlastet i Bogen. 29 april gikk 2. bataljon South Wales Borderers forsterket med en fransk styrke i land ved Skjomnes og sendte ut flankesikring i Håvikdalen, mens hovedstyrken rykket frem langs veien mot Narvik. Tyskerne, som hittil kun hadde hatt svake sikringsstyrker i dette området, organiserte nå raskt et effektivt forsvar. Den tredje alpejegerbataljon 812 BCA) ble overført fra Bogen til Håkvikdalen. I løpet av 6-9 mai ble 2. bataljon South Wales Borderers og 12 BCA avløst av 1. Polske halvbrigade.

Angrepet mot Bjerkvik skulle etter planen stort sett gjennomføres slik:

a. Landstigning i Herjangsfjorden.
b. Angrep nordfra med en styrke mot Bjerkvik og en annen styrke over Gressdalen mot Hartvigvann.

Angrepet var tenkt satt i gang 11 mai kl 0100. Til rådighet for landstigningen sto slagskipet "Resolution", krysserne "Effingham" og "Vindictive", fem jagere, samt landsettingsfartøyer. Mesteparten av troppene ble tatt ombord i Ballangen. På grunn av problemer med omlasting av stridsvogner ble angrepet utsatt i 24 timer. På grunn av transportvanskeligheter som følge av begivenhetene i Sør-Hålogaland måtte angrepet mot Bjerkvik utsettes nok en gang til natten til 13 mai. Gremmedlegionærenes landstigning i Bjerkvik foregikk stort sett etter planen. Trehusbebyggelsen i Bjerkvik var satt i brann av flåtens bombardement. Tyskernes motstand satte først for alvor inn i åslendet nord og øst for Bjerkvik. Ved 2000-tiden 13 mai hadde fremmedlegionærene tatt Skoglund, Skogfjellet og Stengselshaug hvorfra Hartvigvann ble behersket. General Bethouart bestemte seg for straks å sikre seg Øyjord ved hjelp av motorsykkelseksjonen. Denne ble senere avløst av to kompanier av den polske bataljon som hadde trengt frem fra Lenvik, en anstrengende marsj i dyp og løs snø.

Franskmennenes angrep nordfra møtte betydelig motstand og stoppet opp etter at høydene 409 og 416 var tatt. Først utpå dagen 14 mai ble det oppnådd fremgang. Alta bataljon rykket samme dag frem over høydene 676 og 664 og besatte Larsheimen - Gammelheimen, og tok herfra kontakt med et kompani av Fremmedlegionen. Også 14. BCA fikk kontakt med styrkene som kom sørfra ved Skoglund. På grunn av at angrepet nordfra ble gjennomført først den 14 mai, rakk tyskerne å trekke storparten av styrkene tilbake til nye stillinger over Lillebalak - Storebalak.
Mens operasjonen mot Bjerkvik var i gang, var 6. Brigade i aktivitet i sitt område. Brigaden så det som særlig viktig å få fast fot i området Næverfjell - Storebalak. I det etterfølgende vil operasjonene mot Nævergjell, Storebalak og Vassdalsfjell, Kuberget og Høyde 794, samt Kobberfjell og Lillebalak bli omtalt i denne rekkefølge.

NÆVERFJELL. Den 13 mai kl 0430 satte Kp 1 av I/IR 16 i rmarsj over Rauvann mot Brattbakken og var framme kl 1800. Ved 1100-1200 tiden hadde en tropp av Kp 7 besatt høyde 875 og en tropp av Kp 1 besatt andre høyder i nærliggende område. I/IR 16 (- avgivelser) satte 14 mai kl 0300 i marsj over Rauvann til Brattbakken og var framme ved 1200-tiden. Kp 3 var avgitt som brigadereserve og gikk på østsiden over Gressvann.

"Under marsjen mot Rauvann hjalp mitraljøsekompaniet stabskompaniet med å få fram hestetrenet. Under oppstigningen måtte en passere et bratt fjellparti, hvor hestene måtte spennes fra og kjøretøyer og last trekkes opp med tau. En hest brakk lårbenet og måtte skytes, en annen kappseiste med sleden nedover fjellsiden, men kom uskadd fra uhellet. Ca kl 2400 natt til 15/5 var trenet over den verste kneiken, men ennå var det temmelig sterk stigning før en nådde passhøyden 759. Her måtte mitraljøsekompaniet forlate trenet og ankom til Brattbakken kl 0200. Trenet brukte i alt to dager. Bataljonssjefen uttaler i sin rapport at trenets marsj var en strålende prestasjon som tjener stabskompaniets sjef, kaptein Normann, til stor ære. "Ikke før hadde vi spist og stelt oss litt", sier bataljonssjefen i sin rapport, "før bataljonen fikk ordre om å ta Næverfjeld".

Fra Brattbakken kunne bataljonssjefen peke ut i terrenget hvor kompaniene skulle gå. Angrep ble iverksatt og innen kl 2100 var høydene 759 og 870, og dermed Næverfjell i nordmennenes hender. Under angrepet på høyde 870 falt en "tapper og uforferdet soldat, svensk frivillig, fenrik Pål Mongomery Påhlson". STOREBALAK og VASSDALSFJELL. Kl 1745 13 mai meldte II/IR 16 til brigaden at det foregikk tilbaketrekning fra de tyske stillinger på Vassdalsfjell. Kl 1750 fikk bataljonen ordre om å iverksette tidligere planlagt angrep mot Storfossen - Storebalak. I/IR 12 fikk ordre om å sende en tropp mot Vassdalsfjell. I/IR 12 fortsatte fremrykningen 14 mai og besatte ca kl 0125 Vassdalsfjell og høyde 697. Innen kl 1740 14 mar hadde II/IR 16 renset området rundt høyde 717 for fiender, men tyskerne holdt fortsatt de høyere deler av Storebalak (høyde 763).

Så langt kommet var det meningen at troppene skulle få seg en hvil, men sjefenes og troppenes pågangsmot var så stort at det ikke ble noe av den påtenkte hvil i dalbunnen. 6. Brigade og senere Alta bataljon trengte på for å få renset Kuberget og tilstøtende områder for fiender. KUBERGET. 15 mai fikk I/IR 16 ordre om å ta Kuberget. Området var meget sterkt besatt med automatvåpen. Angrepet ble satt inn fra flankene. I venstre flanke ved 2100-tiden hadde tyskerne allerede forlatt flere av sine mitraljøsestillinger, da det norske angrepet stoppet opp på grunn av at den ene av kompanisjefene ble såret. Av denne grunn ble de tyske stillingene besatt på nytt. I de følgende dager ble flere angrep mot Kuberget gjennomført. Tyskerne forsvarte seg imidlertid så hardnakket at angrepene ikke førte frem.

Høyde 794, en god kilometer vest for Kuberget, ble tatt av Kp 2 17 mai og slo i de følgende dager tilbake flere motangrep. 22 mai trakk imidlertid tyskerne seg tilbake fra dette området p g a at general Dietl hadde funnet å måtte forkorte fronten. Tyskerne hadde betydelige tap på Kuberget.
I/IR 16 fikk nå i oppdrag å bevokte hele området fra Næverfjellvann til grensen mot Sverige. KOBBERFJELL og LILLEBALAK. Som tidligere nevnt, klarte ikke II/IR 16 å ta høyde 763 på Storebalak. 15 mai fikk de drevet unna de siste tyske skarpskyttere i fjellsiden mellom Storfossen og Storebalak. Dermed kunne høyde 763 angripes. Kl 2100 var tyskerne drevet unna. De satte seg fast i nye, sterke stillinger på høyde 648. Tyskerne etterlot 5 falne. En norsk lagfører falt under angrepet. 17 mai ble angrep utført mot Kobberfjell og høyde 648, men motstanden var sterkere enn ventet. Om morgenen den 18 mai ble en følgekanon halt opp på Storebalak. Kl 1100 gikk bataljonen til nytt angrep. Nordre del av Kobberfjell ble tatt, men p g a sterk motstand og behov for hvile, forpleining og etterforsyning av ammunisjon ble fremrykningen stoppet. Kl 2350 den 19 mai fikk II/IR 16 melding fra brigaden om at I/IR 12 angrep høyde 648 og Alta bataljon høydene 572 og 482. Tett skodde hindret imidlertid II/IR 16 i å observere og delta i angrepet før skodden lettet den 20 mai ved 1500-tiden.

Alta bataljon hadde 20 mai kl 1130 besatt Lillebalak (høyde 572) og høyde 336. Imidlertid ble kompaniet på Lillebalak beskutt av artilleri og høyden måtte rømmes og ble senere igjen besatt av tyskere. På høyde 336 ble kompaniet beskutt av bombekastere som ble antatt å være franskmennene som hadde tatt nordmennene for å være tyskere. Også denne høyden måtte rømmes. Alta bataljon satte ut feltvakt på nordskråningen av Lillebalak og på høyden nord for høyde 336. Øvrig styrke ble trykket tilbake for å hvile.

I/IR 12 rykket frem i dalsenkningen mellom Store- og Lillebalak, men ble her stoppet av tysk mitraljøseild. Bataljonen ble i disse stillinger til 22 mai. Kp 5/II/IR 16 møtte sterk motstand under angrepet på høyde 648, men inntok høyden 21 mai kl 0025. Kp 3 var da nådd til sørenden av Kobberfjellvann, men måtte her stoppe opp.
I/IR 12 meldte om tysk fremrykning fra Lillebalak mot høyde 648. Fremrykningen ble stoppet ved hjelp av bombekaster- og kanonild. Både II/IR 16 og Alta bataljon fornyet sine angrep og utpå formiddagen 22 mai var høyden sør for 648 og Lillebalak på nordmennenes hender. Tyskerne trakk seg ut, også fra Kobberfjell og sørover mot Sirkelvann - Nedre Jernvann. I/IR 12 ble 23 mai beordret tilbake til Vassdalen for å assistere med veiarbeider og forsyningstransporter.

22 mai ga 6. Divisjon ut et direktiv for omgruppering av avdelingene med tanke på forestående operasjon mot Jernvannene. Divisjonen ønsket å trekke mest mulig av troppene ned fra høyfjellet. 6. Brigade (- en bataljon) skulle trekkes ned i området sørøst for Harvigvann. Alta bataljon skulle dekke denne bevegelsen ved å besette høydene langs vestsiden av Sirkelvann (skisse s. 82). Dette ble gjennomført om ettermiddagen 23 mai/natten til 24 mai. Med ett kompani besatte Alta bataljon noe senere også høyde 444 lenger øst. 24 mai kl 2200 var II/IR 16 på plass i området nord for Fiskeløsvann.

Den franske 14. BCA sto 25 mai med forreste linje over Nygård - Stortid (428). Av Fremmedlegionen sto en bataljon i Øyjord, en bataljon med forreste linje over Kvandalsfjellet (589) - Mebyfjellet (548).

NARVIK. Det var nå skapt en utgangsstilling på nordsiden av Rombaksfjorden for et direkte angrep på Narvik. Forberedelser for angrepet hadde pågått i noen tid. General Bethouart utarbeidet angrepsplanen. Det ble besluttet å gjennomføre angrepet natten 23/24 mai eller første gunstige anledning etter denne dag. Fra norsk side skulle en infanteribataljon og ett artilleribatteri delta. Angrepstidspunktet ble senere utsatt til 27 mai kl 2340. Dette bl a fordi en britisk jagerflyskvadron ikke var klar for operasjoner tidligere. Den tyske flyaktiviteten var meget sjenerende og medførte tap på personell, materiell og fartøyer.

Dagene før angrepet foregikk oppmarsjen av avdelinger. De franske avdelinger var den 25 mai på plass som nevnt foran. I løpet av 19 mai var hele den polske brigade på plass i "Ankenessektoren". II/IR 15 hadde i tiden 14-21 mai ligget i hvilestilling i området Holtås - Kvernmoen. 21 mai marsjerte bataljonen til Skogfjellet nord for Bjerkvik, fikk underlagt det motoriserte batteriet, og hele styrken sto fra nå av under fransk kommando.

Operasjonen skulle bestå i to samtidige angrep som skulle foregå slik: Hovedangrepet, "angrep Nord", skulle foregå under kommando av oberstløytnant Margin-Vernerey. Han disponerte 13. Halvbrigade av Fremmedlegionen, den norske bataljon under major Hyldmo, en seksjon på 2 stridsvogner og en gruppe artilleri, bestående av to franske og ett norsk batteri. Dette sto i stilling på Øyjordshalvøya.
Oberstløytnant Margin-Vernereys oppdrag var å sette over Rombakken og foreta en landstigning "de vive force", ved Orneset. Her skulle først et bruhode etableres som skulle strekke seg til hd. 457. Mens en bataljon av Legionen skulle rykke langs jernbanelinjen og sikre mot øst, skulle den annen bataljon av Legionen, den norske bataljon og de to stridsvogner (disse siste skulle utlastes i Taraldsvik) rykke mot Narvik by. Før innrykningen i Narvik skulle byen omringes, i nord av Legionen, i øst av nordmennene som skulle rykke tvers over halvøya og ta byen fra ryggen.

Det sekundære "angrep Syd" skulle ledes av general Bohusz-Szyszko som hadde seg underlagt en halvbrigadestab, 1., 2. og 4. polske bataljon, en seksjon på to stridsvogner, en seksjon fransk og en seksjon britisk feltartilleri. Hans oppdrag besto dels i å bemektige seg Ankenes og ved sin ildgivning å avbryte kommunikasjonene mellom Narvik og Fagernes, dels i å angripe i retning av Beisfjord, og deretter utnytte fremgangen ved å rykke fra bunnen av Beisfjord mot nordøst til Sildvik for å avskjære forsvarerne av Narvikhalvøya fra deres bakre forbindelser.

Nordenfor Rombaken skulle 14 BCA og de norske tropper nå jernbanelinjen og den svenske grensen. Fra Ankenessektoren skulle en polsk bataljon, forsterket med S E S/12 B C A rykke fra bunnen av Skjomenfjord gjennom Norddalen til grenserøys nr 263. Derfra oppstigning til Oallavagge og fremrykning til Hundalen st på malmbanen i ryggen på fienden, såfremt denne aktet å forsvare seg ved Sildvik. Denne del av planen ble forøvrig oppgitt.

I dagene før angrepet var det en del usikkerhet med hensyn til de alliertes innstilling. Dette skyldtes både utviklingen på Vestfronten i Frankrike og situasjonen i Sør-Hålogaland. De allierte var allerede bestemt på å trekke seg tilbake fra Norge, uten at dette ble meddelt nordmennene. De allierte hadde imidlertid bestemt seg for å gjennomføre angrepet mot Narvik som ble igangsatt 27 mai kl 2340 som fastsatt. Den endelige beslutning ble tatt av de allierte 26 mai. General Bethouart ble da orientert om den forestående evakuering. Han fastholdt imidlertid at angrepet mot Narvik måtte gjennomføres. Det ble bl a enighet om at denne operasjonen ville være det beste middel til å skule planene om evakuering.

Etter et forberedende bombardement på 20 min fra de britiske fartøyer og fra de to franske og det norske batteri på Øyjord, ble oversettingen igangsatt i rekkefølge. 1. bataljon av Fremmedlegionen, II/IR 15, stridsvognseksjonen og til slutt 2. bataljon av Fremmedlegionen. Det var en svakhet at oversettingsmateriellet hadde en maksimums transportevne på bare 290 mann. Det betydde at hver bataljon måtte oversettes i to omganger. Overraskelsesmomentet var derfor av stor betydning. 1. echelon av fremmedlegionærene kom seg over fjorden uten at det ble løsnet skudd mot båtene. Troppene gikk på land, møtte liten motstand og iverksatte fremrykning mot høyde 457. 2. echelon ble imidlertid forsinket p g a at tyskerne tok innlastingsstedet under ild. II/IR 15 fulgte umiddelbart etter 1. bataljon og kom over uten tap. I samme fartøy som bataljonsstaben fulgte Divisjonssjefen med stabssjef og adjutant - etter generalens uttalelse som "tilskuere".

Oppstigningen for II/IR 15 fra stranden og mot Taraldsvikfjell var bratt og meget vanskelig. I tillegg hadde tyskerne fått tid til å besette høydene nord for høyde 457 slik at da de forreste kompaniene kom opp, ble de møtt med forberedt ild. Det ble en hard og ganske langvarig kamp, og flere falt eller ble såret. Tyskerne kunne skyte nedover på nordmennene fra sine stillinger på Taraldsvikfjell, og satte også inn motangrep mot de norske og de franske styrker. Det oppsto forvirring og tilløp til panikk.

Stillingen var en stund kritisk. Det lyktes likevel befalet; en fransk kaptein og en norsk løytnant, på hver sin del av fronten å stoppe soldatene og få dem i stilling igjen. Begge offiserene falt, men situasjonen var reddet. Det tyske motangrep ble slått tilbake. Tapene var forholdsvis store i II/IR 15, tilsammen 1 offiser, 14 menige soldater og 34 sårede. I en tropp hvor både MG-ener og MG-toer falt, tok troppesjefen over betjeningen av maskingeværet. På morgensiden gikk tyske bombefly til kraftige angrep. Dette gikk særlig ut over de britiske fartøyene. De britiske jagerflyene på Bardufoss flyplass kunne på denne tiden ikke gå opp p g a tett tåke i området.

Kampene fortsatte utover formiddagen og tyskerne gikk langsomt tilbake østover. Man kunne også se at de trakk seg tilbake under Fagernesfjellet i retning mot Beisfjord.
II/IR 15's kamper i fjellet hadde trukket noe ut, og da franskmennene rykket alene inn i byen, ca kl 1200, gikk Divisjonssjefen, stabssjefen og adjutanten sammen med dem for at også nordmennene skulle være representert. Franskmennene stanset etter å ha passert jernbanestasjonen. Senere rykket II/IR 15 gjennom den franske bataljon og inn i byen. Resten av dagen og neste dag ble utkantene og Fagernesfjellet gjennomsøkt uten at noe fiendtlig ble påtruffet.

"Angrep Syd" ble, ettersom forholdene utviklet seg, nærmest ført som to operasjoner i adskilte retninger. Hovedoperasjonen mot Ankenes - Nyborg og den annen i østlig retning mot bunnen av Beisfjord og videre over fjellet i retning av Sildvik i Rombaken. Den siste del av operasjonen mot Sildvik ble ikke gjennomført p g a evakueringen. De siste dager før angrepet var det konstantert at de tyske styrker på Ankenesavsnittet var øket med nesten to kompanier. Etter en kraftig ildforberedelse angrep 2. polske bataljon ved midnatt 27 mai støttet av marinens kanoner, et britisk batteri og stridsvognseksjonen. I begynnelsen utviklet angrepet seg gunstig, men råket etterhvert opp i kraftig sperreild og sterke tyske motangrep. 4. polske bataljon satte inn to tropper til høyre for 2. bataljon. Disse troppene inntok en høyde nord for høyde 405 som var besatt av tyskerne. 2. bataljons angrep kom dermed i gang igjen og Nyborg ble inntatt i 0900-tiden. Tyskerne var da i ferd med å føre styrkene over fjorden til den annen bredd. To av båtene ble skutt i senk av polakkene. Ankenes ble tatt uten kamp 29 mai om ettermiddagen.

Den vanskeligste situasjonen som oppsto for 2. bataljon i begynnelsen av angrepet fikk betydning for 1. bataljon som angrep lengst øst. Bataljonen gikk til angrep ved midnatt 27 mai, men møtte etterhvert motstand. P g a den situasjonen som oppsto i Ankenesavsnittet, var deler av 4. polske bataljon blitt flyttet til Emmenes og 1. bataljon fikk derfor ikke den støtte som trengtes. Først ved 21-tiden 28 mai ble høydene 773 og 606 inntatt og kl 0900 29 mai ble bebyggelsen i Beisfjord besatt. 3. bataljon lå i reserve i Ballangen og ble ikke satt inn. På ordre fra general Bethouart 29 mai fortsatte 1. bataljon av Fremmedlegionen fremrykningen fra Narvik mot Sildvik og nådde 31 mai halvøya øst for Straumsnes jernbanestasjon.
Ved midnatt 29 mai begynte 1. polske bataljon fremrykningen fra Beisfjord mot Sildvik. På grunn av tåke og tett snedrev gikk fremrykningen langsomt og forreste kompani ble utsatt for kraftig ild. 30. mai kom også 4. polske bataljon til Beisfjord for å medvirke i operasjonen. Denne ble imidlertid ikke iverksatt p g a forberedelsene for evakueringen.

Den polske brigades tap ble oppgitt til 97 falne, 189 sårede og 28 savnede. På Ankeneshalvøya ble det tilsammen funnet over 150 falne tyskere, ifølge den polske beretning. Landstigningsoperasjonene i Bjerkvik og Narvik var den annan verdenskrigs første kombinerte operasjoner med elementer fra alle tre forsvarsgrener. Nord for Rombaken fortsatte forberedelsene for den videre fremrykning mot jernbanen. Det var meningen å opprette ny transportlinje fra Trældal (Bjørnefjellsvegen). Det viste seg imidlertid at tyskerne kunne beskyte deler av veien ved Sirkelvann. Alta bataljon fikk ordre om dette, men p g a at det ikke var mulig å gå over elven, måtte man fortsatt basere seg på forsyningslinjer over fjellet nordfra.
Planen for angrepet mot jernbanen gikk ut på at franskmennene skulle rykke frem vest for en linje over sørenden av Sirkelvann - gamle Bjørnfjell stasjon. Mål for de norske troppers fremrykning var linjen gamle Bjørnfjell stasjon (ved Spionkop) - grenserøys nr 266 B (krysningspunktet jernbanen - riksgrensen).

Narvik ble gjenerobret 28 mai. Neste dag ga 6. Divisjon sitt direktiv for operasjonen mot Bjørnfjell. 6. Brigade ble pålagt oppgaven å rense lendet fram til grensen og jernbanelinjen. 7. Brigade skulle dekke 6. Brigades høyre flanke, holde forbindelsen til de franske tropper, og ha som mål å ta Bjørnfjell gamle stasjon (Spionkop) - toppen av L. Haugfjell. På grunn av at britene oppga Bodøhalvøya, anså Divisjonen det av stor betydning at angrepet ble iverksatt snarest mulig den 30 mai. 1 og 2 juni ble I/IR 15 samlet og nyorganisert i trakten Øsevann - Gratangen etter overføringen fra Sørfold. Bataljonen ble underlagt 7. Brigade. Hovedtyngden av bataljonen ble samlet i trakten om Lillebalak et par dager senere. Den overtok deler av Alta bataljons oppdrag slik at denne kunne trekke østover for nærmere samvirke med II/IR 16.

30 mai begynte II/IR 16 fremrykningen mot området litt nord for Holmelven, men ble stanset av sterk fientlig ild før den kom så langt. Tyskerne hadde valgt gode og godt skjulte stillinger. Angrep over Holmelven måtte oppgis da elven var i flom. Etter flere forsøk ble det besluttet at bataljonen igjen skulle gå til fjells og østover for å angripe nordfra. 1 juni ved 1700-tiden ble det meldt at I/IR 16 hadde hatt framgang og inntatt høyde 620. Ut på dagen den 2 juni hadde I/IR 16 også tatt høyde 698's nordskråning. I/IR 16 hadde møtt kraftig motstand og kampen hadde mange ganger vært hard. Fiendens mitraljøse- og bombekastild hadde hele tiden vært sterk.

2 juni ble Kongen og regjeringen meddelt at de allierte hadde besluttet å evakuere. På tross av den bebudete evakuering ble det fra norsk side fastholdt at angrepet mot Bjørnfjell skulle gjennomføres. Dersom hele den tyske Narvik-gruppen ble tilintetgjort, ville det sikkert ikke bli spørsmål om å oppgi Nord-Norge. Oppe i fjellet foregikk omgruppering for sluttangrepet under stort slit, men 4 juni var 6. Brigades oppmarsj for fremstøtet mot Bjørnfjell i det vesentlig ferdig.

Den 5 juni ga 6. Divisjon I/IR 15 ordre om å avløse den franske styrken som sto nord for Rombaken. II/IR 15 fikk samme dag ordre om å gå tilbake fra Narvik over (nord fra) Rombaken. Brig 6 fikk ordre om å gå til angrep snarest mulig. Været var imidlertid så dårlig at angrepet måtte utsettes til 7 juni kl 1200. Etter harde kamper ble høyde 698 besatt av nordmennene. Flere tyske motangrep ble slått tilbake.

Den 8 juni om morgenen ble det gitt ordre om å instille angrepet. Som nevnt foran skulle I/IR 15 avløse de franske styrker som sto nord for Rombaken. Avløsningen ble foretatt i løpet av 7 juni. De franske tropper forlot området natten til 8 juni. Utover formiddagen 8 juni var det livlig tysk patruljevirksomhet foran stillingene. II/IR 15 ble trukket over Rombaken og forlagt på Elvegårdsmoen. Ett kompani ble satt til å forsvare ferjeovergangen på Øyjord. Sikring mot Trældal ble også satt ut. Den 8 juni om formoddagen ble det gitt ordre om demobilisering av de norske styrkene.
Imens hadde den allierte tilbaketrekningen fra Nord-Norge foregått etter planen. Den 2 juni kom to hangarskip fulgt av 15 troppetransportskip og 8 lasteskip til farvannene om Harstad. 3 kryssere og 10 jagere skulle trygge transporten. nettene til 4, 5 og 6 juni ble h h v 4 700, 4 900 og 5 100 mann transportert fra Narvikområdet, Harstad og mange andre steder i fjordene til de 6 troppetransportskip som den første evakueringskonvoien besto av. Dette skjedde ved hjelp av jagere og skøyter m v. Disse gikk etterhvert til to møtesteder ca 180 nautiske mil til sjøs og satte derfra under eskorte kursen mot Storbritania. Nettene til 7 og 8 juni ble ytterligere h h v 5 200 0g 4 600 mann bragt ombord på 7 troppetransportskip. De siste som ble tatt ombord var bakkepersonalet på Bardusfoss flyplass. Gladiatorflyene ble tatt ombord på hangardskipet "Glorious", mens Hurricaneflyene skulle ødelegges. Flyverne tilbød seg å fly maskinene ombord, og det lyktes.

Den 8 juni morgen var embarkeringen av de allierte troppene - i alt 24 500 mann - fullført uten nevneverdig forstyrrelser fra fiendens side. Det var regn og lavt skydekke, og den tyske flyvirksomheten svak og tilfeldig. Fullføringen av den allierte tilbaketrekningen fra Nord-Norge skulle likevel komme til å koste tap av hardt tiltrengt personell og materiell som følge av de flåtefremstøt som tyskerne satte i verk i nord-norske farvann for å bringe Dietls tropper direkte hjelp. Sjefen for de tyske slagskipene med eskorte som skulle operere i Andsfjorden og Vågsfjorden, fikk melding om mange britiske skipsenheter med kurs bort fra den norske kyst. Han besluttet å operere mot en britisk konvoi som var rapportert. Den 8 juni om morgenen ble tankskipet "Oil Pioneer", en væpnet tråler og transportskipet "Orama" senket. Samme ettermiddag ble hangarskipet "Glorious" og to jagere senket. 1 500 mann omkom og de 25 flyene gikk ned med skipet.

Av de norske skip som gikk over til Storbritannia ble handelsskipene "Ariadne" og "Prins Olav" natt til 10 juni senket i Ishavet av tyske fly, mens handelsskipet "Finnmarken" tidligere var blitt tvunget til å gå tilbake til Norge.

I denne beretningen om kampene i Nord-Norge i 1940 er tap på norsk militært personell nevnt kun sporadisk. De forholdsvise store tap synes å ha oppstått ved følgende hendelser:

Senkningen av panserskipene "Eidsvold" og "Norge" på Narvik havn 9 april, samt tilfangetatt ved I/IR 13 samme dag.

Overrumpling av major Omdals styrke på Bjørnfjell 16 april Angrepet på I/IR 12 i Gratangen 25 april Bombingen av hurtigruteskipet "Dronning Maud" i Gratangen 1 mai. Togulykken i Tiltnes (I/IR 14) 3 mai

II/IR 15s deltagelse under gjenerobringen av Narvik 28 mai.

Tapene på sivil side p g a krigshandlingene er ikke nevnt, selv om disse til tider var store nok. Utover dette synes tapene å ha vært forholdsvis små. Dette til tross for at det ble ført angrepsstrid faktisk sammenhengende fra Lapphaugen til Narvik - Bjørnfjelltraktene. Nordmennene utnyttet terrenget, mitraljøse- og kanonild til det ytterste. Kanoner ble dratt med langt opp i fjellene. De forholdsvis store tap ved I/IR 12 og II/IR 15 hendholdsvis 25 april og 28 mai, synes i ganske liten grad å ha hatt innvirkning på avdelingens "arbeidsmoral". Begge bataljoner deltok i kampene etterpå. Ved I/IR 14 synes tapene å ha hatt større virkning i negativ retning. En forklaring kan være at I/IR 14 etter kort tid i felten måtte begynne en lang og enerverende tilbaketrekning under kanskje ikke den sterkeste ledelse, mens de to brigadene nordpå hele tiden slet seg til fremgang og jevnlig kunne notere seg for større og mindre seire.

Forsyningstjenesten er et kapittel for seg. Operasjoner ble ført langt fra vei og under meget vanskelige vær- og føreforhold. Var været godt, var det desto større spillerom for tyske fly, lyst som det var døgnet rundt. Lange strekninger måtte forsyningene bæres på ryggen. Sårede skulle også bringes tilbake. Langvarig og sikkert mange ganger en smertefull reise for de sårede. I vår motoriserte tidsalder glemmer vi lett de store antall "krigsdeltagende" hester. Alta bataljon f eks hadde ved avreisen til Tromsø 112 hester. Transporttjenesten var, ihvertfall utenfor vei, basert på heste- og mannekraft. Hålogaland flyavdeling ble oprettet i 1938 og mobilisert 4 des 1939 og etablerte seg på Seida i Tana (3 fly). Ved krigsutbruddet ble avdelingen flyttet til Bardufoss og utførte under hele felttoget rekognoserings-, angreps- og transportoppdrag. Tross sin beskjedne størrelse hadde den stor betydning. 8 mai kom flygerpersonell sørfra som ble tilsluttet Hålogaland flyavdeling. Også en del fly kom fra Sør-Norge. I et tidligere avsnitt er den frivillige militære opplæring omtalt. Denne ble igangsatt i begynnelsen av 1940. Etter krigsutbruddet ble det satt opp frivillige avdelinger som hadde stor betydning for ivaretakelse av vakthold og sikring. Nevnes skal avdelingen av skytterlagsfolk som holdt vakt over Kongens og Kronprinsens tilholdsted (fylkeslege Dybwad Holmboes hytte ved Takvannet) under oppholdet i Troms.

I forbindelse med evakueringen av de allierte styrker i Sør-Norge og nedleggelse av våpnene av de norske styrkene ved månedsskifte april/mai reiste Kongen, Regjeringen og Hærens Overkommando (HOK) til Nord-Norge. Natten til 30 april forlot Kongen og Regjeringen Molde på den britiske krysseren "Glasgow" inn sundet mellom Kvaløy og Senja til Rystraumen, hvor Kongen gikk ombord i et norsk vaktfartøy, det gamle kongeskipet "Heimdal" som førte kong Haakon til Oslo i 1905. Kongen med følge reiste allerede samme dag videre til Målselv. Kongen og Kronprinsen med adjutanter tok opphold i fylkeslege Dybwad Holmboes hytte ved Takvannet. Denne ble deres oppholdsted inntil avreisen til England.

Regjeringens medlemmer tok opphold på forskjellige steder, men 16 mai flyttet alle statsrådene til Tromsø. HOK kom i løpet av natten 4 mai til Nordmo i Målselv som ble dens kvarter under hele krigen. Regjeringens og HOK's komme til Nord-Norge skapte en del bekymring for unødig innblanding og "overadministrasjon". Hittil hadde general Fleicher og fylkesmann Gabrielsen forvaltet Nord-Norge med en regjerings oppgaver og myndighet. Forsvarssjefen, general Ruge, meddelte at han ikke ville blande seg i general Fleichers føring av kampene om Narvik. HOK's arbeidsfelt ble i det vesentlige militære forhandlinger med de allierte, arbeid med militære forsyninger, oppsetning av nye avdelinger, opplæring av befal o s v. For disse oppgavene hadde HOK mer enn det som trengtes. 6. Divisjon og 6. Distriktskommando fikk derfor til rådighet en sterk påkrevd forsterkning av generalstabsoffiserer.

En viktig oppgave for HOK var å skaffe nye våpen, ammunisjon og utrustning for nye avdelinger og for de avdelinger som allerede var oppsatt i Nord-Norge. Dette fordi beholdningen av ammunisjon til de norske våpen kun strakk til for operasjonene mot Narvik og jernbanen. Disse typer ammunisjon kunne ikke skaffes og omvæpning var nødvendig. Resultatene av HOK's bestrebelser var ringe og senere ble det jo ikke behov for dette her til lands.